Forstoppelse

Forstoppelse er et av de vanligste symptomene og kan, avhengig av årsaken, deles inn i primær og sekundær forstoppelse.

Primær forstoppelse er for eksempel funksjonell eller idiopatisk forstoppelse, forstoppelse grunnet langsom passasje (STC). 
Sekundær forstoppelse har en underliggende årsak som enkelte medisiner, ulike sykdommer (for eksempel Hirschsprung, MS, Parkinson) og/eller mekanisk obstruksjon som rektal striktur, rectocele eller tarmobstruksjon. 

Primær eller funksjonell forstoppelse er vanlig, og prevalens er estimert mellom 2-28 % av befolkningen. Eldre og personer med lavere sosioøkonomisk status er spesielt påvirket. Forstoppelse er 10 ganger hyppigere rapportert hos kvinner enn hos menn. 

Funksjonell forstoppelse anses generelt for å være ufarlig i medisinsk forstand, dvs. ikke forårsake skader eller forkorte levealderen. Imidlertid er det vanlig at livskvaliteten reduseres på grunn av byrden med symptomer. 

Refractory forstoppelse er beskrevet når symptomlindring ikke oppnås etter en gitt behandlingsperiode. 

Forstoppelse grunnet langsom passasje (STC) eller kolon inertia er definert som alvorlig funksjonell forstoppelse uten dysfunksjon i bekkenbunnen. Langsom passasje diagnostiseres radiologi på forsinket transitt med fysiologisk fravær av tykktarmsmotorisk aktivitet og ingen respons på farmakologisk stimulering under registrering av tykktarmens motilitet. Omtrent 15 til 30 % av forstoppede pasienter har "slow transit" forstoppelse. Hovedsaklig oppstår det fordi peristaltikken i tykktarmen er sterkt redusert og avføringens evne til å bevege seg langs tarmen blir veldig treg. Årsaken til denne reduserte bevegelsen vet man lite om. Noen teorier antyder mangel på fiber i kostholdet, autonom nevropati og lidelser i både det enteriske nervesystemet og det endokrine systemet. 

Vurdering, diagnose og behandling av forstoppelse må skreddersys for hver enkelt person. 

Behandling av forstoppelse 

Behandlinger bør tilbys i tråd med tarmbehandlingspyramiden. 

Livsstilsendringer 

For å oppnå en effektbehandling kreves det ikke bare overholdelse av medisiner, men også kosthold og livsstilsendringer, forståelse og aksept for terapien. 

Farmakologiske behandlinger 

Alle medisiner, enten orale preparater eller rektale stikkpiller, bør bare foreskrives for å behandle funn under undersøkelser. Det er viktig å skille mellom avføringsmykner, stimulerende avføringsmidler, bulkdannende avføringsmidler, osmotiske avføringsmidler. Responsrater for behandling med avføringsmidler er estimert til rundt 20-40 %, i randomiserte kliniske studier, og overholdelse av behandlingen er dårlig. 

Biofeedback-behandling har vist seg å være mer effektiv enn avføringsmidler for forstoppelse hos pasienter som har bekkendysynergi. 

Behandlingen må starte med konservativ behandling som beskrevet ovenfor. Pasienter med STC reagerer imidlertid ikke på behandling med legemidler. (Det er noen små studier som antyder ikke-farmakologiske behandlinger som biofeedback, TAI og akupunktur kan være effektive.) Diagnosen STC er ofte ikke etablert før disse trinnene har vist seg å være ineffektive. For de pasientene som ikke reagerer på konservative behandlinger, finnes det en rekke kirurgiske metoder for STC. 

Transanal irrigasjon 

Transanal irrigasjon er en god behandling for behandling av primær og sekundær forstoppelse. Denne behandlingen har vist seg å gi regelmessig og forutsigbar avføring, forbedre livskvaliteten og tillate den enkelte å styre sitt eget tarmregime. 

Transanal irrigasjon har også vist seg å være vellykket for noen pasienter med STC, selv om det kan være en risiko for at tykktarmen er mindre utsatt for å reagere på stimulering av irrigasjon hos personer med alvorlig og kronisk forstoppelse. 

Forstoppelse grunnet langsom passasje, STC 

Forstoppelse grunnet langsom passasje (STC) eller kolon inertia er definert som alvorlig funksjonell forstoppelse uten dysfunksjon i bekkenbunnen. STC diagnostiseres sammen med radiologi på forsinket transitt med fysiologisk fravær av tykktarmsmotorisk aktivitet og ingen respons på farmakologisk stimulering under registrering av tykktarms motilitet. Omtrent 15 til 30 % av forstoppede pasienter har "slow transit" forstoppelse. I hovedsak oppstår det fordi peristaltikk i tykktarmen er sterkt redusert og avføringens evne til å bevege seg langs tarmen blir veldig treg. Årsaken til denne reduserte bevegelsen - langsomme passasjen - vet man lite om. Noen teorier antyder mangel på fiber i kostholdet, autonom nevropati og lidelser i både det enteriske nervesystemet og det endokrine systemet. To studier har vist at pasienter med forstoppelse grunnet langsom passasje har færre interstitielle celler i Cajal, pacemakercellene i kolon, som er nødvendige for normal tykktarmsmotilitet og hjelp til overføring av signaler mellom nerver og muskler.* 

Behandling av STC 

Livsstilsendringer og farmasøytiske behandlinger: Pasienter med STC reagerer ikke på behandling med legemidler. Imidlertid starter behandling av STC vanligvis med konservativ behandling som diett, fysisk aktivitet og går videre til avføringsmidler. Diagnosen STC er ofte ikke etablert før pasientene ikke har responert på første behandling. 

Ikke-farmakologiske behandlinger, inkludert biofeedback, transanal irrigasjon og akupunktur, har vært vellykket, men bare bevist i små studier. For de pasientene som ikke reagerer på minimalt invasive behandlinger, finnes det en rekke kirurgiske metoder for STC. 

Transanal irrigasjon for STC: har vist seg å være vellykket for STC-pasienter, selv om det kan være en risiko for at tykktarmen er mindre utsatt for å reagere på stimuli i denne gruppen av alvorlige forstoppede pasienter. Det anbefales å bruke TAI med et høyt volum irrigasjonsvæske for å oppnå nok tømming. 

Se den separate informasjonsbrosjyren for transanal irrigasjon.  

Last ned den utskrivbare versjonen nedenfor 

Emner: